AKTUELL ANALYSE

Det er ikke lett å tolke vårens Høyre-landsmøte. Mange av delegatene følte at man åpnet for Fr.p.-samarbeid, mens retorikken om ”mer fokus på menneskene og mindre på pengene” leder i retning sentrum.

Valgtapere i Norge ender alltid opp med samme konklusjon: ”Vi har snakket for lite til velgernes hjerter”. Det sa Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg i 2001, det sier Erna Solberg og de andre Høyre-toppene nå. Det er interessant i seg selv at det ikke er noen norske politikere som tør å fortelle velgerne sine at samfunnsstyring i stor grad dreier seg om å prioritere ressursbruken. Det er opplest og vedtatt at politisk kommunikasjon må være ”myk” og verdibasert. Høyre har gitt opp troen fra sin regjeringstid om at det var mulig å få velgerne til å se de nære sammenhenger mellom verdisyn og ”harde” økonomiske prioriteringer.

Inndelingen i ”myk” og ”hard” politikk er et stort i seg selv, men det skal ligge i denne omgang. Poenget her er at Høyres nye retorikk også kan få betydning for partiets veivalg. Skal man være myk - og snakke til menneskene – er det vanskelig gå inn for radikale endringer i dagens velferdssamfunn. Et eksempel: Fr.p. vil hevde at dets forslag om kontantstøtte i eldreomsorgen er ”mykt”, fordi det skal gi mange eldre bedre omsorg, men de andre partiene vil påstå at det blir ulikebehandling av eldre, og ulikebehandling oppfattes som ”hardt og kaldt”.

Høyst sannsynlig leder den myke retorikken til en moderat politikk – i Norge kan vi like gjerne si sosialdemokratisk. Selv om flertallet av Høyres tillitsvalgte gjerne vil samarbeide med Fr.p., så er det lite sannsynlig at Høyre vil tørre å være med på særlige mange av Fr.p.s radikale endringsforslag – nettopp fordi det så lett kan argumenteres for at forslagene fører til større forskjeller. Det beste for Høyre er at Fr.p. moderer sin politikk kraftig, men om det ikke skjer, kommer Høyre sannsynligvis til å orientere seg i retning sentrum – slik det har gjort alltid tidligere.

Det kan være en smart strategi (se artikkelen under her med motforestillingene), fordi flertallet av velgerne er moderate. Dersom SV og Sp. påvirker dagens regjering så mye, at den blir oppfattet som radikal, vil Ap. kunne miste mange velgere. De vil se seg om etter en alternativ statsministerkandidat, og de vil ikke tørre å satse på en så radikal politiker som Siv Jensen.

Nei, de sentrumsorienterte Ap.-velgerne vil foretrekke en moderne sentrumsregjering som er god til å husholdere. Selv om Høyre ikke kommer til å snakke høyt om det, så vet velgerne at en Høyre-statsminister vil være like ansvarlig som Jens Stoltenberg. Han eller hun vil holde Kr.F. og Venstre i ørene, slik at både handlingsregelen og det moderne (kanskje mest i betydningen urbane) blir tatt godt vare på. I en slik sammenheng vil det ikke spille allverdens rolle om det er Erna Solberg eller Børge Brende som fronter partiet i 2009-valget.

I seg selv er ikke de moderate Ap.-velgerne mange, men de er i midten, og det er de som kan tippe flertallet på Stortinget.

Så kan det innvendes at Høyre nå er så lite at det ikke er troverdig som leder av en ny regjering sammen med Kr.F. og Venstre. Ja, men det kan endre seg med neste års kommunevalg. I mange av de største kommunene her i landet sitter Høyre nå med makten, og de kan gjøre seg håp om at den rød-grønne Regjeringens styrking av kommuneøkonomien også vil komme dem til gode. Det er all grunn til å tro at det vil komme relativt få kutt i kommunene i år og neste år, og da kan Høyre kanskje nyte godt av det styringstillegget som det ikke fikk etter årene i regjeringskontorene.

Høyre, Kr.F. og Venstre trenger bare å bli større enn Fr.p. totalt sett for å bli et realistisk regjeringsalternativ ved valget i 2009. Står de tre partiene samlet, kan de danne en ny Regjeringen etter modell av Bondevik II, og den manøvrerte faktisk ganske problemfritt med vekselvis støtte fra Ap., Fr.p. og SV. Det kan skje igjen, selv om kanskje ikke SV blir så stort at det kan bli et støtteparti.