Internasjonalt samarbeid og forpliktelser Når norske politikere freder saue-spisende ulver, er det delvis et resultat av at Norge har undertegnet Bern-konvensjonen for vern av utrydningstruede dyrearter. Vi ønsker å tvinge India til å verne sine tigere, da må vi også verne ulven i Norge. Dette er bare ett av utallige eksempler på at norske politikeres handlingsrom er redusert av en rekke internasjonale traktater og avtaler – på saksområde etter saksområde. På generell basis er det Menneskerettighetskonvensjonene (EMK) og dens domstol (EMD) som påvirker mest. På det økonomiske området er det også mange avtaler, men den viktigste samhandlingen er regulert av økonomiske organisasjoner og frihandelsforbund, og av de multinasjonale selskapene. Den organisasjonen som binder oss mest er WTO - Verdens Handelsorganisasjon. I de siste ti årene har det vært mest oppmerksomhet om WTOs betydning for norsk landbruk - ved at den setter begrensninger for nasjonale subsidier til bøndene. Nå er det imidlertid enda mer oppmerksomhet om GATS-forhandlingene. Det er den delen av WTO-forhandlingene som dreier seg om å internasjonalisere handelen med tjenester. I regionen Europa er den Europeiske Union (EU) den sentrale samarbeidsorganisasjonen. EU-landene har vedtatt et indre marked som skal sikre at varer, tjenester, arbeidskraft og kapital flyter fritt landene i mellom. Her er også Norge med - gjennom EØS-avtalen. Mens EU er omstridt i Norge, har FN og alle FNs institusjoner vært ukontroversielle. I den norske politiske debatten har det alltid vært full enighet om behovet for å styrke FNs posisjon. I forkant av Irak-krigen ble det diskusjon i Norge om FN og folkeretten. Alle partiene utenom Fr.p. endte opp med å sverge troskap til FN og å si nei til Irak-krigen fordi den ikke var godkjent av FNs sikkerhetsråd. Denne diskusjonen var muligens forløper for mer grunnleggende debatter om FNs rolle.
|
|
|||||||||
|