I prosessene for å forberede de nye regionene virker det som om de ekte regionmotstanderne er forduftet. Dermed øker risikoen for at man ender opp med å gjenoppfinne de gamle fylkeskommunene – i et litt mindre antall.

For seks år siden var toppledelsen i Arbeiderpartiet, hele Høyre og hele Fr.p. kraftig i mot både fylkeskommuner og regioner. Da Ap.-ledelsen sommeren 2000 jobbet for å få et landsmøtevedtak om å fjerne fylkeskommunene, var det noen i paritet som lanserte regioner som et alternativ, men det ble bryskt avvist fra toppen med at det ikke var noen vits i å erstatte ett irrelevant og politikertungt forvaltningsnivå med et annet nesten like irrelevant.

Ap.-toppene måtte som kjent gi seg. Landsmøtet senere det året beholdt fylkeskommunene, men tok sykehusene fra dem i mer eller mindre forvissning om at det ville føre til en langsom død. Det ingen forutså på det tidspunkt, var at tilhengerne av et politikervalgt organ mellom kommunene og staten skulle være så offensive. I stedet for å kjempe for de døende fylkeskommuner, fikk de på forbausende kort tid skapt et politisk klima der spørsmålet ikke lenger var om, men hvor mange regioner man skulle ha – og hva de skulle gjøre.

I den diskusjonen – om innhold og grenser – vil pragmatiske Høyre og Fr.p.-folk også ha et ord med i laget. ”Alle” går inn i prosessene – enten de kjøres i KS-regi eller i, og i forhold til, Regjeringen. Det blir ingen igjen som kan stå på utsiden og stille de kjetterske spørsmålene om formålet med det hele. Det er ikke mange igjen som har en oppriktig interesse i å vurdere om de nye regionene blir så mye bedre enn de døende fylkeskommunene.

Fylkesordførernes og fylkesrådsledernes 115 siders rapport om regionreformen illustrerer poenget. Den er enstemmig og følgelig full av kompromisser på de punktene der det er nødvendig. Sykehusene, for eksempel, sier man i realiteten ingenting om. Det skal evalueres og utredes. Universiteter og høyskoler skal forbli statlige, men det er ikke måte på hvor mye som skal gjøres for å sikre regional styring av dem.

Det viktigste ankepunktet mot fylkespolitikernes notat er imidlertid ikke at det er fullt av kompromisser, men at det er så utpreget pragmatisk. De utfordrer rikspolitikerne akkurat passe – og på flankene. På kulturfeltet skal de overta en god del, men på kjernen i velferdspolitikken (skole/helse/utdannelse/arbeid/trygd) er de forsiktige. Det virker som om det er om å gjøre ikke å lansere forslag som får rikspolitikerne til å bli alt for redd hele prosessen.

Mye kan tyde på at Regjeringen vil ende opp på samme vis. Den må følge opp løftet om nye regioner, men samtidig vet alle at det er stor uenighet både innen og mellom regjeringspartiene om regionenes oppgaver. Det må kompromisses, og da er det lett å ende på et minste felles multiplum.

Resultatet blir trolig regioner med et litt utvidet ansvar for innovasjonspolitikk, transport, kultur, miljøforvaltning og kanskje helse. De blir kanskje mektigere enn de gamle fylkeskommunene, men ikke tydeligere. Og det er en vesentlig innvending. Fylkeskommunene døde fordi folk flest ikke forsto hvorfor de var der. De manglet legitimitet. Stadig flere velgere ble mer opptatt av fylkespolitikernes lønninger enn av deres arbeid for det felles beste.

Hadde det både på riksplan og i KS nå vært en stor gruppe som kritiserte hele regionprosessen, ville man kanskje fått en mer ærlig debatt om mulighetene for å gi legitimitet til et forvaltningsnivå mellom kommunene og staten. Debatten ville trolig ha tvunget region-tilhengerne til å tenke dristigere enn de nå gjør.

Da kunne det eksempelvis ha oppstått en skikkelig diskusjon om arbeids og velferdsforvaltningen (NAV): Den er under omforming nå, og det er ingen som tør å røre ved beslutningen om at det skal skje i statlig regi. Dersom man hadde tatt de mange forslagene om regionalisering av NAV til følge, ville man både gitt mer troverdighet til alt snakket om regionene som næringslivsutviklere, og man ville sørget for at regionalpolitikerne fikk hånd om en viktig del av fordelingspolitikken.

Det er grunn til å tro at det ville bli et hovedpoeng i en legitimitetsdiskusjon at regionene må få en sterk hånd om fordelingen av noen av våre velferdsgoder. Det ville nok igjen ført til at fylkesordførernes forsiktige tenkning om å gi regionene en bestillerrolle i spesialisthelsetjensten ville ha blitt omgjort til et absolutt krav.

Da hadde det kanskje blitt til noe.

Sist oppdatert 09.03.2006