SV må ta et oppgjør med Ap dersom klimapolitikken skal komme inn i valgkampen. Helen Bjørnøy forsøkte, men måtte trekke tilbake sin kamperklæring etter ett døgn.

Selv om miljø og klima dominerte den politiske dagsorden i vår, ser det ikke ut til at vi får et klima- eller miljøvalg. Det er lett å forklare hvorfor: Partiene, med unntak av SV, vil ikke ha et klimavalg. Mediene finner ikke store nok saker som er relevante i lokalvalgkampen og konfliktlinjene går mellom ”gale” partier.

Spesielt i striden om rushtidsavgift i de store byene viser det seg at de rød-grønne er rykende uenige. Liv Signe Navarsete fra Sp og SVs Kristin Halvorsen fortalte velgerne i forrige uke at de vil gjøre mye for å få lokalpolitikerne i de store byene til å innføre rushtidsavgift. Jens Stoltenberg garanterte velgerne at Arbeiderpartiet ikke vil gå inn for en slik avgift.

I Trondheim er uenigheten blant de rød-grønne like stor – noe som fikk miljøvernminister Helen Bjørnøy til å trekke den logiske konklusjonen at de velgerne som ønsker seg rushtidsavgift i Trondheim må vende Arbeiderpartiet ryggen. Dagen etter sendte hun ut en pressemelding der hun korrigerte seg selv. Hun mente ikke å snakke stygt om noen politiske venner, nei.

Dette er etter hvert blitt typisk SV. Mens Senterpartistene ikke bryr seg veldig mye om å være lojal mot Arbeiderpartiet og SV i valgkampen, er SV fortsatt preget av sin nyvunnede regjeringslojalitet. På mange måter er det sympatisk, men resultatet er at partiet ikke får satt søkelyset på det saksområdet som etter sigende er aller viktigst – nemlig klima og miljø.

Dersom Halvorsen, Bjørnøy og de andre SV-toppene hadde sagt til velgerne at de ville ta en reell kamp for å innføre rushtidsavgifter i de store byene, ville de ha tilført valgkampen ny dynamikk. De ville ta sjansen på å føre valgkamp mot sine regjeringsallierte, og de ville risikere at det ble skapt tvil om SVs vilje til å samarbeide med Arbeiderpartiet i Trondheim og Bergen – (kanskje også i Oslo hvis man hadde fristilt seg fra det store partipolitiske kompromisset om de såkalte Oslo-pakkene). Det er ikke sikkert at det ville være lurt av SV å gjøre det, men det ville i hvert fall ha ført til at mediene fokuserte på klimapolitikk – og det er jo det som er viktigst?

Dersom det hadde blitt rikspolitisk diskusjon om lokalpolitikernes motstand mot rushtidsavgift, hadde også Høyre og Fremskrittspartiet måttet svare for seg. Det interessante er jo at SV og mellompartiene er alliert med de næringsdrivende i denne saken. Transportørene – enten de frakter gods eller mennesker – har for lengst innsett at det er nødvendig å gjøre noe for å få en del av privatbilene vekk fra veiene. De slutter seg til tanken om rushtidsavgift. Næringslivet i sin helhet er ikke så entydig, men også der er det mange som er villig til å gjøre noe tilsynelatende upopulært for å få økt transporthastigheten, og senket utgiftene.

Det er av hensyn til barnefamiliene og alle dem som må bruke bilen til og fra jobb at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet stritter i mot rushtidsavgift. Men hvem vet egentlig hva barnefamiliene ønsker seg – kanskje en del av dem er villige til å betale litt ekstra for å slippe den uforutsigbarheten som følger av bilkorkene. Det er stressende å sitte i kø når barnehagens stengetid nærmer seg.

SV har mulighetene til å få opp en del av disse problemstillingene, men da må partiet være skikkelig ulydig – og det er det visst ikke lenger.

Sist oppdatert 28.09.2007