Den nedenstående teksten ble trykket som essay i Morgenbladet rett før påske. Hovedpoenget er at svært få vet hvordan nyhetsjournalistikken påvirker samfunnsutviklingen.

At mediene ikke alltid skiller mellom viktig og uviktig, vet alle. Likedan at politikken i stor grad er medievridd. Men vi vet lite om hvordan medialiseringen virker inn på resten av samfunnet – spesielt på den offentlige forvaltningen. Også embedsfolket blir påvirket av at den journalistiske tenkemåte brer om seg. Konsekvensen kan bli byråkratisering, detaljfiksering og i verste fall opportunistisk styring.

På Hotell Opera i Oslo i slutten av januar i år holdt Riksrevisor Jørgen Kosmo et foredrag for en gruppe tillitsvalgte i staten. Han klaget over at statlige virksomheter ikke var flinke nok til å skille det viktige fra det uviktige. De bruker for mye tid på detaljer, og gir ikke politikerne klare råd om hvordan de skal prioritere, sa Kosmo. Det var en paradoksal klagesang, ettersom svært mange i forvaltningen mener at det nettopp er Kosmo og alle andre tilsynsbyråkrater som tvinger dem til å bli detaljfikserte.

Mekanismen er som følger: Riksrevisjonen driver med såkalt forvaltningsrevisjon der formålet er å se om en statlig institusjon fungerer slik politikerne har ment at den skal gjøre. Det hender relativt ofte at forvaltningsrevisorene finner kritikkverdige forhold – noen ganger fordi det statlige organet ikke er bra nok, men andre ganger fordi politikerne har gitt institusjonen flere oppgaver enn det er mulig å løse.

Riksrevisjonen er Stortingets kontrollør og har ingen mulighet til å si at en politisk målsetning er viktigere enn en annen. De må kontrolle måloppnåelse i smått og stort. Dermed blir det lett spetakkel når Riksrevisjonens rapport slippes. Nyhetsjournalisten er på leting etter gode saker – han eller hun blåser opp de konklusjonene som er negative - enten forsømmelsen er viktig eller ikke. Journalisten får som oftest hjelp av opposisjonspolitikere som ikke stiller store krav til vesentlighet når de ser en mulighet for å kritisere regjeringen.

Offentlig forvaltning tilpasser seg denne virkeligheten. Den tvinges til å passe på at kontrollørene, pressen og opposisjonspolitikerne ikke får noe som helst å henge seg opp i. Dermed blir detaljene like viktige som hovedsakene. Sjefene blir opptatt av å ha nitid internkontroll og omfattende rapporteringsrutiner, og de får ekstra problemer med å bruke ressursene riktig. Den byråkrat som sysler med en ”politikergitt” oppgave kan vanskelig brukes til noe annet – selv om det objektivt sett er mer riktig.

Jørgen Kosmo brukte i sitt foredrag skatteetaten som eksempel. Han mer enn antydet at de burde bruke mer ressurser på å bekjempe den svarte økonomien, og mindre ressurser på å følge opp et komplisert regelverk for fordelsbeskatning av dem som er så heldig å få mat av arbeidsgiver når de jobber overtid. Kosmo har selvfølgelig rett, men hva hadde hans egne kontrollører, og mediene, ha sagt, dersom en skattesjef sa rett ut at hun tok litt lett på ett sett av regler gitt av regjeringen – bare fordi de var mindre viktige enn en annen oppgave gitt av politikerne?

Det ville ikke ha skjedd. Skattedirektøren er som alle andre store og små offentlige sjefer klar over mediedynamikken. De vet at ”illojal” opptreden overfor politikerne gir grunnlag for medieoppslag. Det samme gjør ulikebehandling – enten den er stor eller liten. Offentlige sjefer er i ferd med å lære det samme som politikerne gjorde for to tiår siden.

Medieforskeren Martin Eide beskriver lærdomen slik: ”For aktører som vil utøve makt og oppnå innflytelse dreier det seg om (…) å spille på og å bruke en journalistisk logikk for å nå sine mål. Det handler om å tenke journalistisk.” Ni år er gått siden Eide beskrev mekanismen i en bok han redigerte for Maktutredningen, og han har enda mer rett nå enn da – i den forstand at enda flere av dem som forvalter makt har skjønt tegningen.

Strengt tatt burde Eide skrevet ”nyhetsjournalistisk” i stedet for ”journalistisk”. Overgangen fra det gamle folkeopplysnings-NRK og partiavisene til dagens medier kan blant annet beskrives som en overgang fra den typen journalistikk der det var et hovedformål å formidle viktige samfunnsopplysninger på en best mulig måte – til nyhetsjournalistikken der målet er å lage saker som fanger interessen til et stort nok publikum. De nyhetsjournalistiske kriteriene (man skriver om konflikter, personer, noe nært og begripelig) er stort sett de samme som de journalistiske, men vesentlighetskriteriet er tonet ned til fordel for leservennlighetskriteriet.

Mange redaktører vil si seg uenig i en slik fremstilling – de insisterer på at det fortsatt er vesentlighet og viktighet som betyr mest når de redigerer virkeligheten for oss. Et av grepene de ofte tyr til i argumentasjonen er å vise til en saks fremtidige konsekvens. Det de skriver om er kanskje ikke viktig akkurat nå, men det kan komme til å bli viktig, og da må publikum få vite om det med en gang.

Mediedekningen av demonstrasjonene mot Dagbladet i Oslo i vinter kan illustrere den journalistiske utviklingen. Den ble massivt forhåndsdekket på grunnlag av en antagelse om at det kunne bli brukt vold. Arfan Bhatti var tross alt blant arrangørene. For 25 år siden ville det ikke ha vært noen omtale i mediene før demonstrasjonen. Det journalistiske idealet den gangen var at man ikke skulle regissere virkeligheten. Ved å si noe om markeringen på forhånd, kunne man jo rekruttere eventuelt skremme folk bort fra den.

Dersom man på 1980-tallet hadde spurt politiet om forventninger til demonstrasjonen, ville de også ha vært tause, med den samme begrunnelsen. Denne gangen luftet politiet sin bekymring i mediene, ettersom de ikke stolte helt på den noe diffuse arrangørgruppen.

Hvorfor gjorde politiet det? Antagelig fordi de hadde et oppriktig ønske om å bruke mediene til å advare muslimer mot arrangørene. Prinsipielt sett er en slik holdning problematisk. Hvilken rett har en offentlig institusjon til å si at en demonstrasjon eller arrangør er farligere eller bedre enn en annen? Skal politiet fortelle folk hvordan de bør bruke en demokratisk rettighet? Det ble ikke stilt et spørsmål i offentligheten om slike problemstillinger.

I en tvers igjennom nyhetsredigert offentlighet er vi så vant til at alle, selv politiet, følger Dagbladets gamle slagord ”alltid foran”. Den nyhetsjournalistiske tenkemåten er blitt så dominerende at vi ikke ser den.

I statsforvaltningen foregår det også en journalist-tilpasning – noe som manifesterer seg ved at kommunikasjonsekspertene er blitt den raskest voksende yrkesgruppen. De blir hentet inn til store og små offentlige institusjoner for å hjelpe sjefene med å håndtere mediene og for å bedre omdømmet. Ofte bidrar de til å gjøre forvaltningen effektiv, manøvreringsdyktig og tillitvekkende, men de kan også gjøre det stikk motsatte.

IMDI (Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet) fikk en liten smak av det i vinter da det la frem en rapport om innvandrere i norske medier – der det blant annet ble hevdet at 70 prosent av innvandrersakene i de åtte største avisene hadde et negativt fokus. Medieanalysen som lå til grunn for konklusjonen skilte ikke mellom leserinnlegg og redaksjonelt stoff, og plutselig ble søkelyset satt på IMDI og ikke på avisene. Sjefen måtte innrømme at de ”nok hadde vært litt spissformulerte” i den gode saks tjeneste.

Publikum sto forvirret tilbake. Hvis sjefen for integreringen er villig til å spissformulere litt om mediedekningen, da er han kanskje villig til å vinkle virkeligheten litt også – og det er jo han som sier at integreringen i Norge er ganske vellykket.

Et departement som vel heller ikke kan sies alltid å ha kommet heldig ut med sin journalist-tilpasning er Forsvarsdepartementet. Da det i fjor sommer ble påstått at Forsvarets Sikkerhetstjeneste overvåket Slottet og Statsministerens Kontor, svarte departementet straks med å politianmelde sikkerhetstjenesten. Kommunikasjonsekspertenes tenkning var antagelig at enhver intern granskning ville mangle troverdighet – derfor måtte man be politiet om å gjøre jobben.

Problemet var at krisehåndteringen ikke sto i forhold til sakens realiteter. Politiet fant ingenting, og det virket ganske fort som om Forsvarsdepartementets ledelse hadde panikk, at den ikke stolte på noen av sine egne folk, og at den var villig til å mistenkeliggjøre egne ansatte for å redde sitt eget skinn.

Dette var synlige negative konsekvenser av at den journalistiske tenkemåte penetrerer forvaltningen. Skumlest er det med det vi ikke ser, men som man kan ane. I det følgende er det viktig å presisere at jeg ikke vet noe om prosessene rundt lyntog, men at jeg vil foreta et tanke-eksperiment for å belyse hvordan en journalistisk tenkemåte kan fortrenge faglige forankringer på et fagfolk eller en sektor.

Tenk følgende: Byråkratene i NSB, Jernbaneverket og Samferdselsdepartementet forvalter i utgangspunktet noe vi kan kalle tunge ”togverdier” som tilsier at man skal kjøre tog i det landskapet man har, og mellom de stedene der det alltid har vært jernbaneforbindelse. Man skal ikke bruke knappe ressurser på et prosjekt som krever store forandringer i terrenget, kjører forbi nesten alle byer og som kraftig vil øke vedlikeholdsutgiftene.

Så kommer lyntog-ideen inn i den norske offentligheten – ved hjelp av en relativt liten pressgruppe som får med seg stadig flere politikere, organisasjoner og redaksjoner. Lyntog blir et symbol på klimavennlighet, infrastrukturbygging og tro på fremtiden. Det går opp for sjefene i departement og etater at de kan miste troverdighet i andre saker, dersom de er for negative til lyntog. De må for all del ikke underbygge inntrykket av at togfolket er litt bakpå. Risikoen dersom de blir oppfattet som for lite fremtidsrettet er at de mister makt og innflytelse.

Dermed kan togekspertene i forvaltningen la seg bevege til å gå inn for noe de egentlig er i mot. Nyhetstankegangen forvirrer togtenkningen. Verken offentligheten eller beslutningstagerne kan vite hva som er hva. De ”rene” faglige råd og innspill er en saga blott.

Den kritiske leser vil selvfølgelig innvende at det aldri har eksistert noe slikt som ”ren” faglighet. Den første Maktutredningen viste allerede på slutten av 1970-tallet hvordan fag, politikk og særinteresser ble sauset sammen i adskilte og ustyrlige samfunns-segmenter. Det var ganske sikkert medie- og opinionspåvirkning den gangen også.

Det nye er at den nyhetsjournalistiske logikk nå er koblet fra interesser, helhetstenkning og historisk sammenheng. Det å forvalte tillit og å sikre omdømme i en journalistisk fundert virkelighet krever at man nær sagt fra dag til dag forstår og tilpasser seg sine omgivelser, og at man innser at de små ting kan være like viktige som de store.

Mangelen på faste punkter er et kjennetegn ved nyhetsjournalistisk formidling. Det som var kritikkverdig i går, kan være fortjenestefullt i dag. Nyhetsjournalistikk dreier seg stort sett om å fortelle publikum at noe er annerledes eller nytt i forhold til det de trodde. Samtidig dreier det seg om å servere nyheter som pirrer, og journalistenes oppfatninger om hva som er interessevekkende er merkelig stabile. I det generelle vet vi at sex, vold, konflikt, og kjendiser selger aviser, i politikk og samfunnsliv vet vi at strømpriser, sykehustabber, bonuser i næringslivet, hijab og tvangsekteskap selger – bare for å nevne noe.

Det rare på politikk- og samfunnsområdet er at noen av de sakene eller temaene som sees på som godt stoff plutselig kan forsvinne. Det skjedde med bensinprisene for noen tiår siden: På 1980-tallet var det en nyhet hver gang bensinprisen gikk opp eller ned med en øre eller tre – gjerne ledsaget av intervju med sint bilist ved bensinpumpen. Plutselig var det noen som fikk gehør for det alle egentlig visste – nemlig at et øre fra eller til på bensinprisen ikke betydde noe særlig for bilistenes lommebok. Bensinpris gikk fra å være godt stoff til relativt dårlig stoff.

Slike skift kommer sjelden. Blant annet fordi det er så mye sirkelargumentasjon i den nyhetsjournalistisk redigerte offentligheten. Når en politiker skal begrunne en saks viktighet, hender det at han eller hun viser til medieoppmerksomheten. Når mediene skal begrunne et oppslag, peker de ofte på at en politiker har engasjert seg. Kommunikatørene som rådgir byråkratene viser til både medier og politikk. De trenger ikke engang å fortelle en uniformsansvarlig i politiet at han eller hun for all del ikke må tenke praktisk, dersom det kommer et spørsmål om å bruke hijab. I en slik sak må man først og fremst tenke kommunikasjonsfaglig.

Dersom det blir slik at alle tenker journalistisk, blir samfunnet sårbart. Alle kan bli feid med av de samme vinder – og de trenger ikke engang å være særlig sterke.

Sist oppdatert 05.07.2010